Labouchere: systemet som stryker tall i en rekke.

Labouchere er en rulettstrategi bygget på å stryke tall. Du bestemmer på forhånd en rekke som representerer målgevinsten. I hver runde satser du summen av det første og det siste tallet. Etter gevinst stryker du begge ytterpunktene, etter tap skriver du den tapte innsatsen på slutten av rekken. Oftest spilles det på innsatser med utbetaling 1:1 — rød/svart, partall/oddetall, lav/høy. I europeisk rulett har en slik innsats 18/37 i sjanse, altså rundt 48,65 %; nullen sørger for at det ikke er rettferdige 50–50.

Hvorfor virker Labouchere så smart?

I motsetning til Fibonacci bruker Labouchere ingen fast tallrekke. Rekken oppstår underveis i spillet, så systemet virker fleksibelt og mindre aggressivt. I tillegg har det et psykologisk sterkt triks innebygd: en gevinst stryker to tall, mens et tap bare legger til ett. Dermed holder det å vinne rundt en tredel av innsatsene for å lukke rekken — og med en sjanse på rundt 48,65 % høres det ut som en smal sak.

Men det forholdet har en skjult pris. Tallene du legger til etter tap, er summene av rekkens ytterpunkter — altså stadig større verdier. Vinner du ofte nok, krymper rekken og alt ser kontrollert ut. Kommer det en ugunstig blanding av tap og gevinster, strekker rekken seg ut, ytterpunktene vokser, og systemet begynner å tære på bankrollen langt raskere enn du venter.

Reglene i Labouchere-systemet

Et typisk eksempel starter med rekken 1–1–1–1–1. Den betyr at du vil vinne 5 enheter i rekken. Første innsats er summen av det første og det siste tallet, altså 1 + 1 = 2 enheter.

Taper du, skriver du verdien av den tapte innsatsen på slutten av rekken. Rekken blir 1–1–1–1–1–2, og neste innsats blir 1 + 2 = 3 enheter. Taper du igjen, legger du til 3, og neste innsats blir 1 + 3 = 4 enheter.

Etter gevinst stryker du det første og det siste tallet. Vinner du med rekken 1–1–1–1–1–2–3, fjerner du den første 1-eren og den siste 3-eren. Rekken krymper, og neste innsats regnes ut fra de nye ytterpunktene. Er det bare ett tall igjen, satser du nettopp det tallet. Rekken avsluttes i det øyeblikket alle tallene er strøket — og nettogevinsten er nøyaktig summen av startrekken.

Testede Labouchere-varianter

Den opprinnelige testen brukte eksempelrekken 1–1–1–1–1 og fulgte utviklingen over tid. Varianten uten grense oppførte seg som andre progresjonssystemer: i noen perioder ga den vekst, men samtidig dukket det opp dype lokale fall.

Videre tester satte maksimalt tap per rekke til 100 og 200 enheter. Så snart systemet nådde grensen, ble rekken nullstilt. Ifølge den opprinnelige grafen ble resultatet merkbart dårligere: den begrensede varianten falt jevnt. Grensen låser nemlig regelmessig inn et tap som en ubegrenset rekke i teorien fortsatt kunne hentet inn — men en ubegrenset rekke møter til gjengjeld bankrollen og bordgrensen.

Også en lineær progresjon mellom rekker ble testet: etter hver mislykket rekke ble startrekken hevet, for eksempel til 2–2–2–2–2, deretter 3–3–3–3–3 og videre. Denne tilnærmingen ga perioder med vekst, men fortsatt lokale fall og høy risiko. Noe tilsvarende kan du slå på i simulatoren øverst ved å velge startrekke.

De største risikoene ved Labouchere

Den første risikoen er oversikten. Labouchere krever at du fører rekken samvittighetsfullt. Gjør du en feil, forskyver du ikke bare størrelsen på neste innsats, men også hele bildet av hvor dypt inne i rekken du er.

Den andre risikoen er at rekken vokser gradvis. Systemet vokser ikke like synlig som Martingale, men nettopp derfor kan det være lumskere. Du føler at du har kontroll, helt til rekken på noen få enere er blitt en lang liste med høyere tall — og summen av det første og det siste for lengst er mer enn et par enheter.

Den tredje risikoen er grensene. Setter du en realistisk tapsgrense per rekke, eller møter du bordgrensen, nullstilles systemet i en dårlig periode med tapet låst inne. Bruker du ingen grense, kan du havne på innsatser du verken vil eller kan legge på bordet.

Slik leser du bankroll-grafen

I gode perioder ser Labouchere-grafen ut som jevne små trappetrinn oppover — hver lukket rekke legger til startrekkens sum. Men det er ikke de rolige periodene som teller. Følg med på det største fallet, den høyeste nødvendige innsatsen og den lengste rekken: det er der du ser hva systemet faktisk kostet deg i øyeblikkene der rekken løp løpsk.

Derfor har simulatoren en bryter mellom bankroll-grafen og grafen over innsatsenes størrelse. Det andre perspektivet avslører ofte problemet raskere: bankrollen kan se stabil ut, mens innsatsene allerede klatrer opp i beløp som er uakseptable for en vanlig spiller.

Europeisk, fransk og amerikansk rulett

Labouchere spilles på 1:1-innsatser, så forskjellen mellom hjulene er avgjørende. Europeisk rulett har 37 tall med én null — fargen vinner 18 av 37 ganger. Amerikansk rulett har 38 tall med både null og dobbeltnull, så det finnes flere tapende utfall, og rekken vokser oftere.

Fransk rulett med La Partage eller En Prison demper virkningen av nullen på 1:1-innsatser og er dermed det gunstigste miljøet for å teste strykesystemer. Bedre regler gjør likevel ikke Labouchere risikofritt — de forbedrer bare spillets grunnvilkår.

Slik bruker du Labouchere fornuftig i systemtesteren

Den beste måten å forstå Labouchere på er ikke én demonstrasjonsrekke. Kjør flere simuleringer med samme innstillinger og se hvor mye resultatene spriker: én gang lukker systemet rekke etter rekke og stiger, neste gang treffer det en dårlig kombinasjon og faller. Det er ingen feil ved simuleringen, men en naturlig følge av strykerekkens volatilitet.

Følg først og fremst med på fire tall: sluttbankrollen, det største fallet, den høyeste nødvendige innsatsen og den lengste rekken. En strategi du ikke tåler økonomisk eller mentalt, er ikke praktisk brukbar selv om én simulering gikk bra. For å sammenligne med Martingale, Fibonacci eller d'Alembert på nøyaktig de samme spinnene, bruk Rulett-systemtester.

Dommen: gir Labouchere mening?

Labouchere er et interessant system å lære av. Det viser godt hvordan en strykeprogresjon kan se stabil og logisk ut, og likevel møte det samme problemet som alle rulettstrategier: husfordelen, nullen, grensene og variansen.

Sammenlignet med Fibonacci er det mer fleksibelt, fordi rekken ikke følger en fast tallfølge, men blir til underveis. Sammenlignet med Martingale virker det mindre aggressivt — innsatsene vokser ikke ved dobling, men gjennom en stadig lengre rekke. Lønnsomt over tid er det likevel ikke. Labouchere kommer best til sin rett som testverktøy, som en vei inn i bankrollstyring og som sammenligningsgrunnlag mot andre progresjonssystemer.